Alkekongeriket

by Kjersti Ericsson

Havhest. Stormfugl.
Bare vingespenn
rundt et lite barometerhjerte
og en hjerne mindre
enn en rypelort
der det er plass
til både Storebjørn
og en børstemark i havet.
En dreven overlever
i is og mørke
men med en omgangstone
fri for frost.
Den nærmer seg nysgjerrig
en tafatt medskapning
og eskorterer
min klumpete glassfiberflukt
ei klungerroselys polarnatt

🝔

Jeg lette etter ismåka,
den aller hviteste
og fant den
ved kloakkutløpet
som om den kjente byrden
av så mye plettfri hvithet
og hadde én besettelse:
å bli besudlet

🝔

Nå begjærer jeg
ikke mer
enn å bli opptatt
i alkekongenes
saktmodige krets,
i brorskapet
av skinnende buker
og vingens tusenvirr,
de butte ritene,
i vekkelsen
som farer gjennom ura.

Ikke mer?
For et hovmot!
Fra denne kalde steinen
takker jeg
for flokkens storsinn:
å godta meg
som ikke-måke
ikke-rev.

🝔

Foran deg
viker fjellene langsomt.
Slipper deg ikke nærmere
slipper deg ikke av syne.

Store dyr på savannen
har denne sindige vaktsomheten.
Du skal aldri få stryke handa
over de skyggeblå flankene.

Kjersti Ericsson, born 1944 in Norway, is the author of several poetry collections, novels and nonfiction books. Her latest works are the novel I begynnelsen var mødrene and nonfiction book Gammel, both published in 2024. These poems are excerpted from her poetry collection Alkekongeriket (Forlaget Oktober, 1997), republished with permission.